Jørgen Lysholm (1875- 1965) var kunnskapsrik på mange områder, kjemiker av fag – men alt tyder på at han hadde en allsidig utdanning og yrkesbakgrunn – ikke minst en viss peiling på ingeniørkunst og elektronikk. For av alle ting satte han i gang og bygde kraftverk i Grøna…. (Christian Lysholm anla i 1911 et tilsvarende kraftverk i Gjeta på Stuevold vestre - sannsynligvis var Jørgen ingeniør og pådriver også her).

Sett i et historisk perspektiv er gårdskraftverkene i Grøna og Gjeta et utrulig pionerarbeid. En ting var kostnadene – turbin, generator, aggregat, rør og ledninger, alt det tekniske utstyret som etter alt å dømme måtte bestilles fra utlandet og fraktes på plass. Det andre var selve utbyggingen - kunnskapen og teknologien som krevdes for å få det hele til å virke – i ei tid da utbygging av vannkraft til elektrisitet knapt var kommet i gang på nasjonalt nivå. ( Det første kraftverket i TEV`s regi var Øvre Leirfoss Kraftverk 1898- 1901)

Dessverre finnes det få dokumenter og papirer som kan kaste lys over utbygginga i Grøna. Det eneste er et skriv fra Thomas Angells Stiftelser datert 23.juni 1909, der "Hr. Ingeniør J. Lysholm Moen tillades at opdæmme Grønsjøen indtil 1,5 meter, imod å erstatte den Skade som derved forvoldes – og under forbehold af at Dammen for Grønsjøen ikke overlades til brug for nogen anden, og at den holdes helt aaben fraa Vaar til Høst."

Nåledammen ved utløpet er det lite igjen av, men damhuset står fortsatt på samme stedet, nylig restaurert og brukes i dag som båtnaust. Selve kraftanlegget ble bygd ved en liten foss i elva cirka 2-3 kilometer lenger nede. (Med tanke på avstand fra gården og fallhøyde var den tolv meter høye Grisvedfossen, der Grøna svinger nordvestover, atskillig bedre egnet, de første planene gikk da også ut på å bygge her, men da grunneieren på sørsida nektet, satte Jørgen i gang på egen grunn lenger oppe i elva. Det hører også med til historien at den samme grunneieren senere så muligheten til å tjene noen kroner på fallrettighetene og angret seg, men da var det for sent. Kraftutbyggeren på Moen gård krøp ikke for noen, dessuten kjente han nok sine pappenheimere).

Sommeren 1905 startet et drygt arbeidsverk oppe i Grøna. Tvers over elva, cirka 2, 5 meter høy og 12-13 meter lang ble det bygd en inntaksdam av stein - men ikke av samme steinart som i berget omkring – uvisst av hvilken grunn måtte de ha fraktet stein til dammen fra lenger unna. Gjennom ei damluke som kunne fjernstyres fra gården gikk vannet i et cirka femti meter langt rør ned i "stasjonen" - et lite tømmerhus med støpt botn. Men før veggene kom opp måtte den svære turbinen på plass – deretter kunne laftinga begynne. Etter tre år var hele anlegget klart - med en kapasitet 5,5 kilowatt – pluss en liten potetåker anlagt på et lite platå over fossen, mura opp etter samme prinsipp som rismarkene i Kina. Slik fikk Moen gård både potet, lys og varme….

Tjueåtte år senere ble barnebarnet Kåre Lysholm født, han var ikke gamle karen før han tuslet med farfaren etter anleggsstien oppover lia og lærte seg knepene – syv år og fullbefaren maskinist.

- Isgangen i Grøna var et stort problem, forteller han. - Slam og snø tettet luka og la seg for i rørgata. Vi måtte også passe på å regulere vannstyrken etter strømforbruket, på snekkerloftet var det montert avlesningsinstrumenter og en girkasse med et stort hjul og handtak – herfra styrte vi hele herligheten.

Christian Lysholm er født i 1944 og husker bare så vidt at kraftanlegget var i bruk. I motsetning til storebror Kåre syntes han slettes ikke det var noe spennende å være "maskinist" Tvert i mot ganske skummelt under den buldrende fossen - bestandig halvmørkt inne i stasjonen og en kunne aldri vite - kanskje både huldra og fossegrimen holdt til i de frådende vannmassene under gulvet…


Artikkelen er skrevet av Bodil Uthus
Foto: Tom Christian Setsaas